Fædrelandsvennen intervjuet han flere ganger, blant annet over en halvside da han fylte 75 år. Andre aviser, som Jærbladet oppsøkte han også når ryktet gikk at han var i omegnet. Bjørgulv var av kjempeætt, som barnebarn til selveste Setesdalskjempa Bjørgulv Uppstad og nevø til Kjempa Knut Bjørgulvson. Faren Svein var heller ingen smågutt. Bjørgulv var født i 1872 i Myhola, et bruk som lå ca. 11 km inne på heia i Skomedal. Bjørgulv solgte senere heiegården til Oscar Jebsen og kjøpte seg etter hvert en liten stue ved veien på Skomedal.
Bjørgulv vokste opp med kjempekrefter, som bestefaren, onkelen og også faren. Han ble kanskje mest kjent for å kjøre med stut, ikke hest. Han foretrakk stut fordi den var sterkere og mer seig. En gang Bjørgulv kjørte med hest over heia hadde han en stut baketter sleden. Da han kom til høyfjellet, tok det til med såpass dårlig vær og mye snø at hesten ikke klarte å følge veien. Da tok Bjørgulv stuten foran på sleden og lot den styre som den ville, og den greide å følge veien. I de største snøfonnene gikk det helt til akselen, men stuten gikk sin jevne, seige gang, og de kom fram. Noe seint riktignok, men trygt, takket være stuten. Etter dette kvittet Bjørgulv seg med hesten, og ble flere ganger omtalt som landets fremste stuttemmer og eneste stutkjører. Han påsto at to okser var billigere enn en hest, og at en okse kunne utføre like mye arbeid som en hest. Han solgte flere okser, blant annet til slakter Stumpf i Kristiansand.
Men enda mer kjent var Bjørgulv som forteller. Ungdommen ringte og spurte om de kunne komme på besøk for å høe han fortelle. Pressen intervjuet han jo stadig, og de eldre lyttet og noterte når han hadde noe å fortelle. Historiene om bestefar Bjørgulv Uppstad var legendariske, likeså de om onkelen Knut. Knut som målte krefter med svenskekongen, og som rundjulte en haug engelskmenn som forsøkte seg på han. Utrolige historier om Bjørgulv, som er bevart på grunn av barnebarnets fortellinger. Fædrelandsvennen konfronterte en gang Bjørgulv Myhola med egne kjempekrefter, men han bare dro på det: ”Nei, eg hev vori eit almindeleg mannfolk med vanleg gode krefter,” sier han. ”Det eg hev blitt mest kjend for er kjøyring med oksar. Du store tid so mange som hev fotografert meg med oksar for doningen. Det har vori folk med de raraste fotografiapparatar ein kunne tenkje seg,” avsluttet han.

Fædrelandsvennen intervjuet han også i mars 1961, og skriver: ”Han har vært en sterk mann og hard med seg selv. Trass i at han går i sitt 89. år har han noe høyreist over seg, selv om gikta har fart ille med han”. Kjøpmann Hans Haugen, som sammen med sine brødre overtok butikk fra faren sin Bjørgulv Haugen fortalte hvordan de som unge fikk besøk av Myhola. Gamlingen hadde satt seg fore å besøke alle slektninger som hette Bjørgulv, og turen var kommet til kjøpmann Bjørgulv Haugen i Søgne. Han lurte fælt på hva navnebroren og slektningen i Søgne arbeidet med, og fikk fortalt at han drev forretning i byga. ”Akk o ve, ja, då he du kje gjort mykje i ditt liv”, var kommentaren.
Jeg husker han bodde i kjelleren hos bestefar i Jordalsbø de siste årene. Han gikk alltid med bunaden, og kom seg frem ved hjelp av to stokker. Da Bjørgulv Myhola døde i august 1968, nær 96 år gammel skrev avisen: ”Han var en høyreist mann med veldige krefter. Men så hørte han også til kjempeslekt”. Et afrikansk ordtak forteller at når en gammel mann dør, brenner et bibliotek. Det kan i sannhet sies om Bjørgulv Myhola.
I dagens teknologiske samfunn hvor det meste foregår på email og tekstmeldinger på mobiltelefonen har historiefortellere som Bjørgulv aldri vært fjernere. Noen finnes det nok ennå, men dessverre er det neppe lenge før de er helt borte. Da kan det være på sin plass å tenke på kjempa fra Bygland, som ungdommene tok bussen til for å lytte til.

Når vi hører denne historien, som ble beskrevet i Jærbladet skjønner vi at tiden han bar med seg også har gitt oss en del andre savn i dagens samfunn hvor samtalene ofte handler om karriere, stress og effektivitet.

Hendelsen foregikk på Stavanger jernbanestasjon;
”Mange skunda seg fram og attende på perrongen, og passerte gjennom stasjonsbygningen. Knapt med stunder var det til å setje seg ned og ta ei lita kvild på benkene bak den 6 meter høge glasfasaden mot Breiavatnet. Få sansa den gamle setesdølen i bunad som kobla ut storbyjaget midt i sjølvaste trafikk-knutepunktet. Med velsigna ro låg han strak ut på benken i den store ventehallen. Ein liten ryggsekk stod attved på golvet, eit par stavar låg ved sida, og harde, svartbrune fjellstøvlar av læt gapte tome ut i folkesurret.”
Jærbladet var interessert i denne avbalanserte setesdølen som like godt tok seg ein blund på benken i stasjonshallen. Og etter å ha studert den fargerike setesdølen noe nærmere, forteller Jærbladet videre:
”Då med eit vakna han, strekte seg og geispa. Med setesdalsk ro reiste han seg , stakk føtene ned i støvlane og byrja fingra med snøringa på den velbruke ryggsekken. Flokken av nyfikne vaks kring den 89 år gamle Bjørgulv Myhola fra Skomedal i Bygland. Ein kraftkar, trass alderen. Sølgjer i bringa, og med den særmerkte skinnfui bak. Han tok opp nista plent som han skulle sete i ei fjellbu med tev av gamalt høy og muselort. Bjørgulv hadde vore på gjesting på Hjelmeland. No skulle han heimover, om Kristiansand. Bortsett fra at han var klein til beins, var han åndsfrisk og fyrig. Augnekastet var skarpt som i unge dagar. Solid som grunnfjellet sat han der. Ein gong var han sterk som ein bjørn, og rask som ein hest, plent lik forfedrene sine. Vil du ha eit kjempestykke om bestefar min? spør han journalisten. Og så kom soga om han som ein gong slo ut ein engelsk boksar som var med eit omreisande sirkus i Kristiansand. Han fekk 100 dalar då, det var mykje pening den tid, veit du. Denne engelskmannen var smurt inn med grønsåpe så slaga skulle prelle av han, men ved første slaget datt han. Engelskmannen begynte med boksekunster, og var svært glatt. Men då såg han seg høve til å få tak i øyrene på engelskmannen, lufta han opp under taket og støytte han ned i golvet så hardt at han seig saman, og dei måtte bera han bort, fortalde Bjørgulv.
-Vil du høyre meir om bestefar min? undrast han- Jau, ein gong kom han til Stavanger og skulle selje reinskinn på marknaden. Så var det 12 sjømenn som ville kjøpe skinna, men betale ville dei ikkje. Då tok bestefar att skinna, og julte dei opp alle i hop.
-Fortel litt om deg sjølv.
-Tja du veit, eg var ikkje smågut eg heller, i yngre dagar. Ein gong reiste eg over vidda med ein stor stut. Stuten drog kjerra, men etter ei mils veg vart han trøytt og ville ikkje gå lenger. Så lyfte eg stuten på kjerra og drog han til bygdars. Det var eit tungt lyft det, gut.
Om litt dreg flokken av forvitne folk seg bort, og Bjørgulv set seg ned på benken og ventar på at toget skal gå som skal føre han til Kristiansand. 

 

LEFT: MYHOLA    RIGHT: SØREN NESLAND